Hva har skjedd i India?

10.09.19 Slumskolen i Jammu får nytt skolebygg

Det er et lenge etterlengtet skolebygg som nå reiser seg inne på slumskolen vår i Jammu, like ved et av slum-områdene i byen

Skolebygningen har vært planlagt i flere år, og en har trengt et økonomisk løft for å gjennomføre dette.

I begynnelsen av juni startet arbeidet med å bygge den nye skolebygningen. Først måtte en rive et gammelt bygg som stod på samme sted. Dette bygget hadde en etasje, samt at en brukte taket til kjøkken, et underlig skue for oss nordmenn.

Den nye skolebygningen på 3 etasjer ventes å stå ferdig i desember.

Skolebygningen er en 3 etasjers bygning som skal romme ny helsestasjon og storkjøkken. I andre etasje blir det bygget to klasserom, og i tredje etasje bibliotek og laboratorium.

Frem til nå har skolen kun gitt utdannelse til og med 8. klasse. For å få en ferdig godkjent grunnutdannelse i India kreves ti år og med diverse arbeid på et laboratorium. Derfor er det svært gledelig å se at vi snart kan gi en fullverdig 10 årig utdannelse til elevene på slumskolen.

01.11.14 Barnehjem åpnet i Jammu

1. oktober sitter en gjeng på 13 stykker på flyplassen på Sola og venter spent på det første flyet. Turen skal gå til Frankfurt og videre til New Delhi i India. Hovedmålet med reisen er å åpne et barnehjem for 18 jenter i Jammu. Disse jentene er alt fra 6 til 15 år, og alle har ulike historier og bakgrunner. Vi vet ikke hvem vi kommer til å møte eller hvor stort inntrykk dette kommer til å gjøre på oss.

 

Dagen er kommet til at vi skal møte jentene fra barnehjemmet, vi er alle spente og lurer veldig på hvordan dette vil bli. Vi er midt i slummen i Jammu, det er søppel overalt, kuer går i gatene og mennesker ser fattige ut. Vi kjører på en vei, som vi helt ærlig ikke vet om vi kan kalle en vei. Det er trangt mellom husene, og sjåføren bruker hornet mye for å få folk til å flytte seg ut fra veien. Vi kommer frem til skolen vi skal besøke, her går alle de jentene som skal bo på barnehjemmet. Vi går inn en og en og små barn legger blomsterkranser rundt halsen på oss. Vi blir ønsket velkommen med sang og dans, barna har konkurranser og aktiviteter. Etterpå skal vi også være med på konkurranser, og det norske teamet spiller volleyball mot noen av de indiske elevene. Når programmet er slutt og elevene skal hjem, er det på tide å møte jentene fra barnehjemmet.

 

Vi ble møtt av 18 smilende og spente jenter. Alle kom bort og hilste på oss. De tok oss i hånden og sa hva de het. For å kommunisere måtte vi bruke kroppsspråk, fordi ikke alle kunne engelsk. Det var helt spesielt hvor fort vi ble knyttet til disse jentene. Tiden gikk til klappeleker, sanger, aktiviteter, fletting av hår og snakking. Det var en fantastisk første dag med jentene.

 

Tredje og siste dagen vi hadde sammen med jentene, skulle vi åpne barnehjemmet. Inne var det pyntet med ballonger og lenker overalt. Utenfor var det et rød snor som vi skulle klippe. Åpningen startet med at den eldste jenta fra barnehjemmet ønsket oss velkommen, og fortalte hvor mye dette betydde for jentene. Deretter ble snoren klippet og barnehjemmet offisielt åpnet. Det ble taler, sang og tårer. Jentene var så glade, de smilte fra øre til øre hele gjengen. Barnehjemmet skal hete ”Connection sweet home”

Da vi hadde feiret med kake, bilder og mye glede, var tiden kommet til å reise. Men teamet fra Norge kommer alltid til å tilhøre India litt, etter denne turen. Connectin sweet home er nemlig vårt hjem i India.

 

01.07.14 Vellykket boring etter vann

Onsdag 17.juni kl.10.00 sprutet vannet opp gjennom borehullet utenfor slumskolen i Jammu i India. Hvilken herlig følelse. Folk i hele området jublet over dette.

 

Det startet i februar 2013, da var Kirsten, Gina og Liv var i Jammu for å snakke om viktigheten av å vaske hender. De startet  prosjektet  ”wash hands, save lives ”. Da de skulle ha praksis på slumskolen oppdaget de til sin fortvilelse at det ikke var tilstrekkelig vann på skolen.  På en skole med 420 barn går det mye vann. Da man bare fikk tilgang på vann kanskje så mye som en halv time to ganger i uken, sier det seg selv at det ikke var lett. Tørrvask fungerer ikke så bra. Så da bestemte disse damene seg for at noe måtte gjøres, og at det må bores etter vann. Innsamling av midler til dette startet umiddelbart da de igjen var hjemme i Norge.

 

Mange utfordringer med å få godkjenning til å bore, utfordringer med å få inn boreutstyr, og ikke minst informasjon om at det ikke fantes vann der, både fra myndigheter og borefirma, gjorde det vanskelig. Da kom det et annet borefirma og sa at de hadde boret etter vann ikke så langt derfra, og at de hadde funnet vann. De ga oss tilbud om å bore, og sa at vi bare skulle betale hvis de fant vann. For å få inn utstyr til boring måtte en stor gravemaskin planere vei opp gjennom et elveleie. Deretter kunne lastebilen med utstyret kjøre opp langs elven. Dette startet på morgenen 15.juni. Spenningen var stor både for oss, for firmaet og for lokalbefolkningen. 17.juni kl.10.00 hadde de boret ca. 120 meter ned, og da stod spruten med så stort trykk at de hadde problemer med å få rør ned. Vannet var rent og klart. Tusen takk til Kirsten, Gina og Liv. Hadde det ikke vært for slike som dere hadde vi kanskje ikke hatt vann nå. Takk også til Oasen skole i Søgne der elevene samlet inn ca. 55.000 kroner til dette prosjektet. Totalt ble det samlet inn ca. kr.120 000,- til prosjektet. En stor takk til alle givere!        

Hilsen David

 
 

01.11.14 Barnehjem åpnet i Jammu

1. oktober sitter en gjeng på 13 stykker på flyplassen på Sola og venter spent på det første flyet. Turen skal gå til Frankfurt og videre til New Delhi i India. Hovedmålet med reisen er å åpne et barnehjem for 18 jenter i Jammu. Disse jentene er alt fra 6 til 15 år, og alle har ulike historier og bakgrunner. Vi vet ikke hvem vi kommer til å møte eller hvor stort inntrykk dette kommer til å gjøre på oss.

 

Dagen er kommet til at vi skal møte jentene fra barnehjemmet, vi er alle spente og lurer veldig på hvordan dette vil bli. Vi er midt i slummen i Jammu, det er søppel overalt, kuer går i gatene og mennesker ser fattige ut. Vi kjører på en vei, som vi helt ærlig ikke vet om vi kan kalle en vei. Det er trangt mellom husene, og sjåføren bruker hornet mye for å få folk til å flytte seg ut fra veien. Vi kommer frem til skolen vi skal besøke, her går alle de jentene som skal bo på barnehjemmet. Vi går inn en og en og små barn legger blomsterkranser rundt halsen på oss. Vi blir ønsket velkommen med sang og dans, barna har konkurranser og aktiviteter. Etterpå skal vi også være med på konkurranser, og det norske teamet spiller volleyball mot noen av de indiske elevene. Når programmet er slutt og elevene skal hjem, er det på tide å møte jentene fra barnehjemmet.

 

Vi ble møtt av 18 smilende og spente jenter. Alle kom bort og hilste på oss. De tok oss i hånden og sa hva de het. For å kommunisere måtte vi bruke kroppsspråk, fordi ikke alle kunne engelsk. Det var helt spesielt hvor fort vi ble knyttet til disse jentene. Tiden gikk til klappeleker, sanger, aktiviteter, fletting av hår og snakking. Det var en fantastisk første dag med jentene.

 

Tredje og siste dagen vi hadde sammen med jentene, skulle vi åpne barnehjemmet. Inne var det pyntet med ballonger og lenker overalt. Utenfor var det et rød snor som vi skulle klippe. Åpningen startet med at den eldste jenta fra barnehjemmet ønsket oss velkommen, og fortalte hvor mye dette betydde for jentene. Deretter ble snoren klippet og barnehjemmet offisielt åpnet. Det ble taler, sang og tårer. Jentene var så glade, de smilte fra øre til øre hele gjengen. Barnehjemmet skal hete ”Connection sweet home”

Da vi hadde feiret med kake, bilder og mye glede, var tiden kommet til å reise. Men teamet fra Norge kommer alltid til å tilhøre India litt, etter denne turen. Connectin sweet home er nemlig vårt hjem i India.

10.09.19 To søstre, nye elever på slumskolen 

For ikke lenge siden hadde skolen i Jammu noen spesielle dager, der en del mennesker besøkte slumskolen. Blant disse menneskene kom det også to små jenter, søstre i 6-7 års alderen. De kom fra en svært fattig familie, og hadde ikke mulighet til å gå på skole. Rektoren på slumskolen vår, Sofia, snakket med disse små jentene om de hadde lyst til å begynne på vår skole. De hadde svært lyst til å begynne på skolen vår.

Etterpå snakket Sofia med mor til barna og spurte om hun ønsket at de skulle gå på vår skole. Mor til jentene ble svært glad. Hun var svært fattig og hadde ikke råd til å sende jentene sine på skolen. Mannen hennes var alkoholiker, så hvis han tjente litt penger drakk han opp alt sammen.

Den første dagen disse to jentene var på besøk på slumskolen, fikk de også en svært god opplevelse. De besøkte barnehjemmet, og jentene som bor på barnehjemmet, som selv har kommet fra vanskelige forhold ønsket å gjøre noe godt for disse små jentene. De badet dem, vasket håret deres, og gav dem rene klær. De gav sine egne klær til disse jentene, og viste dem stor kjærlighet. En vakker historie om hvordan disse barnehjemsjentene som selv har opplevd mange vonde ting, kunne vise stor kjærlighet og gi litt av det lille de eide, til to små jenter som ikke hadde det så godt.  Slumskolen i Jammu har blitt to små jenter rikere etter dette. Begge disse søstrene går nå på slumskolen vår.

 
 

01.05.14 Helsestasjonen gir resultater

I dag hadde jeg en telefonsamtale med rektor Sofia, I samtalen fortalte hun at de har sett  store resultater etter at vi startet  med helsestasjon på skolen.

 

To ganger har vi hatt helseteam fra Norge med sykesøstre/helsesøster, som startet opp med dette helse prosjektet. Det ble laget et system hvor alle barna fikk et helsekort  og alle ble kontrollert. Nå er dette systemet  fullt oppe og går. Alle barna blir kontrollert minst to ganger hvert år.

 

Vi har nå også innredet et eget helserom, hvor vi får besøk av lege flere ganger i måneden, som da gjør de nødvendige helsekontroller av barna. Etter at barna ble vaksinert, og etter at de begynte å få vitaminrik frokost, har vi sett en betraktelig bedring i barnas helse. Noen av elevene har fått en stor endring i sine liv. Fra ikke å kunne gå på skolen p.g.a. veldig dårlig helsetilstand, til at de nå har begynt å gå på skolen igjen. Mange foreldre har gitt tilbakemelding  om hvor mye det har betydd for deres barn. En god helse er viktig for god læring.

 

01.11.13 En verden ulik vår egen

Det var nok få av Davids 9 teammedlemmer som hadde noen anelse om hva vi hadde i vente da vi satte kursen mot India lørdag 28.sept.2013. Vi visste at med Indias 1.3 milliarder innbyggere og utbredte fattigdom, ville vi møte en verden svært ulik vår egen sfære.

 

Vårt møte med indisk trafikkultur ble en sjokkartet opplevelse. Det var kaos på veiene, helt fritt for trafikkregler. Alle slags fremkomstmidler fra sykler med vogn, trehjulinger, hest med kjerre til personbiler og gamle, skranglete lastebiler kjempet om plassen. Alle kjørte etter ”tut og kjør ” metoden, der enhver luke i trafikken ble utnyttet på et blunk. Jeg er lykkelig for å ha overlevd våre mange kjøreturer, og tviler på at jeg vil beskylde min mann for å være hissig i trafikken mer….

 

På slumskolen

Å komme til slumskolen i Jammu var fantastisk. Elevene fremførte ulike kulturelle innslag for oss med stor iver og innlevelse, i fargerike drakter. Gleden og iveren skolebarna viste, fordi vi hadde kommet på besøk, var svært rørende. Åpningen av barnehjemmet for 12 jenter i alderen 6-14 år, ble en følelsesladet opplevelse.

 

Underernærte barn

I løpet av to dager gjennomførte vi helseundersøkelse på alle skolebarna på slumskolen. Undersøkelsen var i samarbeid med indisk helsepersonell og lærerne på skolen. Helsearbeidet startet i februar – 2013 for noen av barna. Enkelte av barna hadde nå hatt et stort vekttap. Dette skyldes først og fremst underernæring og innvollsorm. De fikk medisiner, men trenger også næringsrik mat. En kopp melk, et egg og multivitaminer til frokost hver dag, vil ifølge den indiske legen bedre barnas helse betraktelig. Per i dag får skolebarna lunch hver dag, og frokost 2-3 dager i uken. Det er behov for flere faddere for at barna skal få frokost hver dag.

Inntrykk vi aldri vil glemme

 

Jeg tviler på at vårt perspektiv på livet noen sinne vil kunne bli det samme som før vi reiste til India. Ingenting ville kunne forberedt oss på den ufattelige nøden og håpløsheten svært mange lever i. Vi vet at svært mange i India lever av å tigge. Å se en mor sitte på gaten og tigge sammen med sine små barn, som hun mest sannsynlig hadde dopet ned for å vekke sympati og medfølelse, var en rystende opplevelse. Å få se med egne øyne hvordan menneskene bor og lever i slummen, gir inntrykk en aldri vil glemme.

Den sterkeste opplevelsen

Den sterkeste opplevelsen jeg sitter igjen med er likevel ikke opplevelsen av nød og fattigdom. Det er å møte en mor i slummen med en familie på seks. De bor i et lite skur. Mannen drikker, mens hun forsørger familien. Og hun vet ikke hva godt hun kan gjøre for oss når vi kommer på besøk ! Det er å treffe mennesker som ikke eier noe, men som likevel ville gjort hva som helst for oss.. Det er å se inn i Pastor Johneys og rektor Sofias øyne. Kjenne den brennende kjærligheten . Vite at de er villige til å ofre sine liv….sin families liv for at arbeidet skal gå frem. Det fyller meg med ydmykhet. Og jeg tror ikke jeg er den eneste i teamet som har kjent på en følelse av skam. Hva holder jeg egentlig på med hjemme i min egen , vestlige , selvsentrerte boble?

Jeg kunne ønske alle kunne få oppleve India slik jeg har fått oppleve det. Men det jeg ønsker aller mest er at du som leser dette vil spørre; ”Hva kan jeg bidra med?” - og gjøre det!

 

Hilsen Brit Helen

 

03/11/2013

01.05.13 Ungdomsteam besøkte Jammu

Med 9 ungdommer fulle av energi og entusiasme, som var ivrige etter å sette føttene på indisk jord, fikk vi dagen før avreise beskjed om at vårt fly til Frankfurt var kansellert. Hva gjør man da? Ikke en billett å oppdrive. På forhånd hadde jeg kjent beven i mitt hjerte når jeg tenkte på at jeg skulle ha med meg 9 ungdommer.

 

Det var første gang jeg hadde med ungdomsteam til India. Og nå, på toppen av det hele, var det ikke en billett å oppdrive fra Bergen til Frankfurt. Der måtte vi nemlig mellomlande, før vi kunne gå om bord i flyet som skulle ta oss til India.

Etter intens jobbing og sjekking, og etter mange ”nei” fra reiseselskaper, klarte vi som ved et mirakel å få billetter. Men med en ulempe, vi måtte reise samme kveld. Noen var på jobb og noen på skole, og de fleste hadde ikke pakket ferdig, så det ble noen hektiske timer før vi endelig kunne sige ned i flystolene på vei til India. Våre nye biletter innebar at vi måtte overnatte på flyplassen i København, der vi krøllet oss sammen i diverse stoler så godt vi kunne, og prøvde å få sove. 

 

På slumskolen

Etter en dag i Delhi, hvor alle fikk kjøpt seg indiske klær, bar det i veg til Jammu med tog allerede første kveld. Etter en natts søvn i toget, og en deilig dusj, var vi klar for å besøke slumskolen. Skolen hadde hatt eksamen sist uke, og det var derfor ferie da vi kom. Likevel kom alle elevene på skolen, bare for å møte oss. Elevene hadde mange innslag, og imponerte oss med alle sine talenter, og sin iver etter å gjøre sitt beste.

 

Når man sitter og ser på disse elevene, kommer ofte tanken om at ingen valgte å bli født i slummen. Vi valgte heller ikke å bli født i Norge. Det bare ble slik. Men jeg tror virkelig at det å bety noe for andre mennesker, gir oss større tilfredstillelse enn penger. Gjennom dette arbeidet blir både barna og giverne velsignet.

 

Historisk fotballkamp

Siste dag er det duket for noe historisk. Pastor Johney hadde fått en tanke om å arrangere en fotballkamp mellom oss nordmenn og noen indere. Jeg sa selvfølgelig ja, uten å tenke så mye over det. En god venn av pastor Johney, som er politioffiser, og ansvarlig for alle sportsarrangement hos politiet, sa seg villig til å ta ansvaret for kampen. Han fikk til en avtale der vi skulle spille mot det tredje beste laget i byen, på byens største stadion. Statens finansminister skulle være gjest, pluss mange andre kjente gjester. Som pauseinnslag skulle bibelskolen ha en dans, pluss at ungdomsbandet skulle synge en sang. Det var også sydd egne fotballdrakter for anledningen. Siden vi manglet tre spillere, fikk vi låne noen indere, hvorav to var, eller hadde vært, på det indiske fotballandslaget.

 

Fotballkampen var annonsert som vennskapskamp, og mange pokaler skulle deles ut av finansministeren. Han var muslim.Etter en jevn kamp, og deretter straffesparkkonkurranse, vant vi kampen.Det vi så var var at denne kampen også satte arbeidet vårt på kartet på en ny måte. Neste dag stod det bilde og reportasje i 9 av 10 aviser, pluss at det hadde vært på tre nyhetsendinger om kvelden. 

 

Politioffiseren som planla alt sammen, har en nød for barna i slummen, og ønsker derfor å samarbeide med oss, selv om han ikke deler vår tro. Han er veldig begeistret for det arbeidet vi gjør i slummen, og har spurt oss om vi kan starte fotball- og cricketteam i slummen, for å hjelpe barna ut derfra. Politiet vil også støtte dette økonomisk. Dette er noe som vi kommer til å samarbeide om, og som vil åpne nye dører. Politiet har også tidligere støttet oss med betydelige summer p.g.a. det arbeidet vi gjør blant barna og de unge. 

 

Denne turen gav oss helt nye tanker om hvordan vi kan hjelpe mennesker også gjennom å starte sportsklubber i slummen.

 

3.etasje bygges

Det var også utrolig kjekt å se hvor langt byggingen av 3.etasje hadde kommet. Da vi var der holdt de på med å pusse veggene innvendig. Vi håper på at bygget vil være ferdig i løpet av juni/juli. Vi er utrolig takknemlig for at arbeidet er kommet så langt.

Mens jeg var i India ble jeg spurt om de skulle stoppe arbeidet, med tanke på at vi manglet 120 000 kr. for å gjøre det helt ferdig. Vi har allerede betalt 300 000 kr., men mangler altså en del. Jeg sa at de ikke skulle stoppe, for da kunne elevene stå uten klasserom til høsten.

Målet vårt de neste månedene er altså å samle inn resten av pengene. Så visst noen av dere har ønske om å være med å fullføre tredje etasje, slik at vi kan ta inn de siste 150 elevene, vil både vi og barna fra slummen bli veldig glad.

 

Hilsen David.

01.03.13 Fokus på helse og hygiene

21.februar sitter Gina Teigum, Liv Engebretsen og jeg på flyet som som skal ta oss til Delhi, hovedstaden i India. Derfra skal vi reise nordover til byen Jammu. For å unngå å skille oss for mye ut i Jammu, bruker vi noen timer i Delhi på å kjøpe med oss fargerike indiske drakter, som vi alle etter hvert innser er mer komfortable å ha på seg enn våre vestlige klær.


Målet med reisen
Målet med turen er å besøke Bethel school, som drives av pastor Johney Batti og hans kone Sophia, som er rektor på skolen. Med midler fra støtte-partnere, som hver måned overføres til driften av skolen, klarer de å gi skolegang til ca. 370 barn fra slummen, barn som ellers ikke ville fått muligheten til å lære seg å lese og skrive. Gina og jeg er begge sykepleiere, og vår hensikt med turen er å undersøke og styrke helsetilstanden til barna på skolen. Vi er spente på hva som møter oss, og usikre på hvor fruktbart oppholdet vårt vil være. Vi har sett filmen som Share Mercy har laget fra skolen, og inntrykket av det vi ser, er en gjeng med glade og sunne barn. Samtidig vet vi at disse barna bor under elendige forhold, med bl.a. dårlig ernæring og mangel på rent vann. Vi er også blitt informert om at barna ofte er syke.

 

Underviser om håndvask

Mandag er vår første arbeidsdag i Jammu. Skolen er stengt grunnet en hinduistisk helligdag, men vi har klart å få et par timer sammen med lærerne på skolen. Vi underviser om enkel sårbehandling, samt et lynkurs i hjerte-lunge-redning, mens hovedbudskapet vårt er "håndvask". Med hellig overbevisning formidler vi så godt vi kan at håndvask med såpe er den mest virkningsfulle og billigste måten å forebygge og behandle sykdom på. 

 

Vi er direkte og praktiske, og repeterer flere ganger at håndvask er spesielt viktig: 1. Etter toalettbesøk, og 2. Før man spiser. Lærerne er åpne og viser stor iver når vi steg for steg praktisk øver på hvordan en håndvask skal gjennomføres for at hendene skal bli helt rene. Alle lover å hjelpe oss til å innføre denne helsebringende vanen til skolebarna.
 
Litt senere på dagen har vi et møte med ca. hundre foreldre som er blitt invitert til skolen for å høre om nødvendigheten av håndvask. De lytter nøye. Det er tydelig at dette er ny informasjon og de tar alle gladelig imot et såpestykke før de drar hjem.

Senere får vi høre at noen foreldre som gikk glipp av møtet, men som hadde hørt rykter om det, kom dagen etterpå. De ville ha såpe de også. 


Senere i uken får vi mulighet til å undervise elevene på skolen. Vi går fra klasse til klasse, og blir glad når vi oppdager at lærerne allerede har trent med barna, hvordan man skal vaske hendene. 

Hver klasse får en plakat med bilder som viser hvordan god håndvask skal utføres steg for steg. I min store iver utlover jeg en liten gave til de som har lært stegene utenat til neste gang jeg er tilbake i India. Løftet mitt får barna til å smile ivrig. Litt senere går det opp for meg at det kan bety nærmere 400 gaver!! 

Håndvask blir et stort tema mens vi er der. Vi underviser kjøkkenpersonalet, bibelskolen og staben som jobber der, og snart henger også våre store plakater med "Wash hands, Save lives" rundt omkring på hele skolen.

Nedslående helsesjekk
Vårt andre store mål med turen er å få tatt en helsesjekk på barna. To indiske leger er leid inn for å hjelpe oss, og i to dager rekker vi å undersøke ca. halvparten av skolebarna. De blir veid, målt, lyttet, kjent på og nøye undersøkt for mulige sykdommer.

 

Alle data blir skrevet ned på et helsekort som vi har laget til hvert av barna. Det er en slapp gjeng med barn vi tar for oss. Helsesjekken tar derfor mer tid enn planlagt og resultatene er nedslående. Det viser seg at så og si alle barna er syke! I samråd med legene bestemmer vi oss for å få handlet inn medisiner og vitamin-injeksjoner. Barna er svake, underernærte og dehydrerte. Mange av de blir satt på ormekurer. Flere av de har infeksjoner og er febrile. Legene stiller diagnosene, og mange får medisiner. Hovedproblemet kan likevel ikke løses med tabletter. For å bedre helsetilstanden på sikt, må de får mer og bedre ernært mat. Hvordan kan de lære noe på tomme mager? Det viser seg at kanskje bare halvparten av barna spiser frokost før de går til skolen.

 

Innsatsen må økes

Et annet problem er mangelen på rent vann. Dagene med helsesjekken, rører oss alle langt inn i hjerterota, og både pastor Johney, rektor Sophia, legen og vi andre forstår at noe må gjøres! Ifølge legen vil helsetilstanden til barna gradvis kunne bedres gjennom at skolen gir de frokost bestående av et egg, et glass melk og en banan. I tillegg må lunsjen som barna allerede får på skolen, ernæres bedre. Gina, Liv og jeg bestemmer oss for der og da, for at dette må bli realisert så fort som mulig, og vi innser fort at kostnadene for et ekstra måltid mat må dekkes ved at den gjentagne månedlige pengestøtten til skolen økes. Dette kan skje ved at antall faste støttepartnere økes. 

 

Før vi reiser hjemover, blir det bestemt at den ene legen skal hjelpe oss å følge opp barna med bl.a. helsesjekk en gang i måneden.

 

På flyet hjemover sitter vi alle med en følelse av at dette er bare begynnelsen på et veldig viktig arbeid. Vi vil hjelpe skolebarna "våre" til en bedre helse, slik at de kan få utbytte av skolegangen og vokse opp sunne og sterke. Vi håper og tror at mange hjemme i Norge vil være med å realisere dette! 

 

Hilsen Kirsten Berg

 
 
 

01.11.12 Det er dette vi lever for!

Hvilket herlig syn som møter oss! De solbrune barna på slumskolen - i uniformene sine - smiler og roper mens de løper om kapp i de ulike sports-aktivitetene. 

Flotte, glade barn løper, hinker, hopper og gjør alle mulige gøye ting. De til og med spiser banan om kapp. Den leken har vi ikke i Norge. Eller leken jeg aldri glemmer, der de løper om kapp over skolegården, for så å ta på seg sokker og sko - så fort de kan - før de løper tilbake. Litt medfølelse kommer opp i meg for de barna som ikke er de flinkeste til å knyte skoene, men du så skjønne de er !! 

Vi er i Jammu, nord i India , der elevene har sportsdag og fremvisning. Mens leken går sin gang,og elevene hiver etter pusten, har disse nydelige ungene - med skjønt mørkt hår og brune flotte øyne - helt tatt pusten fra oss 8 heller bleke nordmenn.

Midt i mengden av disse flotte elevene, midt i leken, prøver jeg å fange inn noen av barna i øyekroken min, og studere dem nærmere. Jeg følger en jente med øynene mine, tenker på hvordan det ser ut der hun bor. Hva heter hun tro? Sover hun på kasser? Hjemmet hennes, lever hennes mor og far? Er faren alkoholiker som så mange av fedrene til disse barna er. Får hun mat når hun kommer hjem, eller er maten hun får på skolen den eneste maten hun får i dag? 

 

Det griper hjertet mitt når jeg tenker på livet til disse barna. De er så glade og skjønne, og skolen er deres paradis. Der de får lære å lese og skrive, får uniformer og mat, og sko til de som mangler det. Utenom dette har de ingen ting. 

Når skolen er slutt går de til hjemmene sine, eller rettere sagt til skurene sine. Ikke det en gang.Skurene i Norge er flottere enn det disse menneskene bor i. De bor under bølgeblikk, treplater, tepper, med avispapir på veggene, noen med jordgulv. Fri flyt av mus, rotter,slanger eller firfisler, og om vinteren den bitende kulda.

 

Nå har jeg fått øye på en liten gutt som løper, den ene strømpen hans er det ikke noe strikk igjen i, så den har glidd litt ned. Hvilken framtid hadde disse barna hatt uten skolen, undres jeg. Jeg leter etter svar. Av og til kjenner jeg at gråten presser på mens jeg studerer barna igjen…… Ingen, …..ingen framtid. Disse flotte smilende barna som leker rett foran øynene mine hadde ikke hatt noen framtid. Kun et liv dømt til fattigdom, tigging, et liv i et skur, uverdig, umenneskelig. 
 

Hvilken kontrast til vår verden der barna våre blir oversvømt med gaver på julaften, og kan velge og vrake mellom aktivitets-tilbud på fritiden. De nyeste og kuleste modeller av mobil, ipod og datastæsj, også til barn langt under skolealder.

Når jeg ser på skolebygningen som strekker seg opp mot den blå indiske himmelen, mens jeg hører lyden av de lekende barna, vet jeg at det nytter.

Tenk å få gi hvert av disse 350 barna en NY god framtid, framtid og håp.! Og gjennom dem igjen hjelpe hver eneste familie som er representert på skolen. Wow. Det er dette vi lever for !

Hilsen Liv Engebretsen

 

01.05.12 En åpen dør i Nord-India

Etter en natts togreise fra New Delhi er vi endelig framme i Jammu i delstaten Jammu og Kashmir helt nord i India. Byen, som ligger nær grensen til Pakistan, kalles ”templenes by”, fordi det finnes så mange historiske templer og gamle moskeer her. Jammu er den nest største byen, med cirka 900.000 innbyggere, og er vinterhovedstad i Jammu og Kashmir. Det betyr at den er statens hovedstad fra november til april. Byen Srinagar lenger nord er sommerhovedstad.

 

Skolen i Jammu

Det er selvsagt utrolig spennende å oppleve det yrende folkelivet og den spesielle kulturen i India, og inntrykkene er allerede mange etter en dags opphold i landets hovedstad New Delhi. Å komme til Jammu er likevel helt spesielt for meg, etter som jeg i mange år har hørt om det arbeidet som drives her, ledet av pastor Johney og hans kone Sofia, og med støtte fra Norge. Det viser seg snart at det blir noe helt annet å selv få se stedet og møte barna og menneskene som bor og lever her.

 

Fra hotellet kjører vi avsted til skolen som vi skal besøke, passerer forbi et slumområde, og kommer etter hvert inn i smale og kronglete smågater. Det er bare så vidt bilen kommer seg fram mellom husene og alt som rører seg av mennesker, dyr og forskjellige kjøretøyer. Da vi er framme blir vi hjertelig mottatt, og fra noen små skolejenter får vi hver vår blomsterkrans rundt halsen. Så blir vi tatt med inn i skolegården hvor skolebarna er samlet, og mens vi får snacks og forfriskninger, har barna et langt og innholdsrikt program for oss. For meg er det en gripende stund, og tårene er ikke langt unna. Jeg kjenner på takknemlighet for alle disse herlige barna, som nå har fått hjelp og skolegang på denne skolen, og dermed en helt ny framtid.

 

Det er virkelig flott å se og høre barna når de opptrer for oss. Programmet veksler mellom sang, dans, drama, taler og opplesing. Det er ulike innslag med tradisjonell indisk kultur, noen mer moderne uttrykk, og andre innslag som får fram det kristne budskapet. Barna som opptrer har nydelige klær som er innleid for anledningen, mens barna som er tilhørere går i skoleuniformer. Jentene fra barnehjemmet har et eget sanginnslag.

 

Som en del av programmet får avgangselevene sine vitnemål, og de gir gaver til sine lærere. Disse elevene skulle egentlig gått enda ett år på skolen, men plassmangel gjør at de må slutte nå. Slumskolen har i dag 350 elever, og flere er det ikke plass til. Dagens skolebygg stod ferdig i 2005, og er bygget med støtte fra Norge. Men nå er dette bygget blitt for lite. Vi ser på mulighetene til å utvide skolen, men dette er selvsagt et økonomisk spørsmål. Om vi hadde pengene som skal til, hadde vi kjøpt et nabobygg som er til salgs. Dette bygget ligger vegg i vegg med dagens skolebygning. Det ville gitt skolen to nye klasserom, og i tillegg en større skolegård, samt muligheter for ytterligere utvidelse senere.

 

Det nye barnehjemmet er snart ferdig

Etter at skolebarna har opptrådt for oss, klipper David snoren til det nye barnehjemmet. Deretter får vi se de nye, fine rommene hvor barnehjemsbarna snart skal flytte inn. Enda gjenstår noe arbeid, og kjøkken og bad må på plass, men i løpet av noen uker eller måneder regner vi med at de første 10 jentene kan flytte inn i sitt nye hjem. Dette er jenter som har mistet sine foreldre. Noen av dem mistet hele sin familie i tsunamien for syv år siden. Nå har de fått et nytt liv på barnehjemmet i Jammu. Jeg fikk være med å overrekke jentene gaver fra barn i Norge. For 3000 norske kroner fikk alle jentene seg nye klær og sko, og i tillegg et skap til å ha klærne i!

 

Fattigdom og nød

Tett inntil skolebygget i Jammu bor fattige mennesker i skur. For oss som kommer fra Norge er det uvirkelig at folk kan bo på denne måten, ja uverdig. Men vi som vet om disse menneskene og deres nød, vi har mulighet for å hjelpe dem! La oss gjøre det! Ikke noe er mer meningsfylt enn å gi fattige barn og familier et nytt håp og en ny framtid! For oss behøver det ikke å koste så mye. Vi bare gir av vår overflod. Men for dem kan dette bety så uendelig mye, ja alt!

 

 

Det er spesielt å stå på taket av skolebygget i Jammu med utsikt til ett av byens slumområder. Her bor det fattige og nødlidende mennesker. Men på den andre siden har vi en annen utsikt. Der ser vi skolebarna samle seg i skolegården for å spise et måltid sammen. I et slikt øyeblikk forstår vi at det nytter å hjelpe. Og mens vi står der åpner pastor Johney sitt hjerte for oss, og deler med oss noen av de visjoner han har for dette året. Han snakker om at de vil hjelpe enkene i byen. De vil også gjøre noe for de spedalske, som må bo for seg selv utenfor byen. Det er ikke mange som bryr seg om dem. Til sist sier Johney at de også vil gi medisinsk hjelp til de som behøver det, og som er for fattige til å kunne søke slik hjelp. Dette vil de gjøre i samarbeid med lokale leger og sykepleiere. Jeg må virkelig beundre denne mannen og hans medarbeidere, som arbeider så målrettet for å hjelpe mennesker. Flere ganger høre jeg han si : ”Jeg vil ikke kaste bort tiden!” Jeg innser at eg har mye å lære av disse menneskene, som er mye fattigere enn oss, men som har så stort hjerte.

 

Sysenteret

Som en del av hjelpearbeidet i Jammu er det nå også startet et sysenter, og jeg fikk anledning til å se stedet og møte de som arbeider der. Foreløpig er de bare noen få arbeidere, og rommet som de arbeider i er alt for lite. Men sysenteret er godt i gang med å sy skoleuniformer til ulike skoler. De behøver noen flere maskiner, blant annet en som kan sy i knapper, men aller mest trenger de et større og mer egnet lokale. Etter hver håper man at driften skal gi overskudd, og at man skal kunne gi opplæring og fast jobb til flere arbeidere. Dette er et veldig spennende prosjekt som foreløpig er helt i startfasen, men lykkes vi med dette kan det bli en modell for hvordan vi kan arbeide framover. Vårt mål er jo å hjelpe mennesker ut av fattigdom og nød, og da trenger de en jobb som gir dem faste inntekter. 

 

En unik mulighet

Etter å ha sett arbeidet i Jammu på nært hold, er jeg overbevist om at vi er på rett vei med det vi gjør her. Pengene fra Norge blir brukt på en god måte og gir varige resultater, noe slumskolen og barnehjemmet er gode eksempler på. Barn får skolegang, foreldreløse et hjem, og mennesker får et meningsfylt arbeid. Tenk bare på alle de som nå er lærere på skolen! I mer enn 10 år har arbeidet pågått med støtte fra Norge, og hele tiden jobbes det målrettet for å øke innsatsen.

 

Nå har vi en åpen dør i Nord-India, og jeg tror det er viktig å se og benytte denne muligheten til å hjelpe mennesker mens vi kan. Jammu og Kashmir er et område med politisk ustabilitet, og vi kan derfor ikke vite hvor lenge vi kan arbeide slik vi gjør i dag. Jeg håper derfor at vi får flere støttepartnere her hjemme, både enkeltpersoner, menigheter og bedrifter, slik at vi kan styrke og utvide arbeidet enda mer. Da kan vi hjelpe så mange flere, og det er ingen tvil om at det behøves i dette store og folkerike landet!

 

Hilsen Kåre Hindenes

 

Adresse: Alvermarka 43, 5911 Alversund

Telefon: 98286591

post@sharemercy.no

 

Vipps 21739

Org. nr: 987 838 590

Konto nr: 3633 55 19684

Share Mercy flyktninger

Konto: 3633 56 37946

Vipps: 545810